En filosofisk rabulering
Mange mestere sier at det viktigste spørsmålet man kan stille seg selv er:
Hvem er jeg?
Av og til føles det som den åndelige versjonen av Finn Kalviks gamle slager:
… prøver å finne mæ sjæl… svimer rundt hele dagen… bekymringsløst som et barn… prøver å finne mæ sjæl.
Noe av hensikten med denne øvelsen er antagelig at man skal se begrensningen og det utilstrekkelige i alle forsøkene på å definere hvem man er. Enhver innpakning blir rett og slett for liten i forhold til innholdet. La oss allikevel leke litt sammen.
Se for deg at du er et hus og at du går ut av huset og ser på det fra en bakketopp i nærheten. Du kan studere huset og beskrive omstendighetene og omgivelsene til den som bor der.
Er denne beskrivelsen den du er? Eller er det bare et synspunkt du har om deg selv der du står på bakketoppen og titter?
Med litt ettertanke kommer du muligens frem til at du nok ikke er den du ser på utenifra, som ikke er hjemme fordi du jo er ute og titter på deg selv.
Er den som står på bakketoppen og ser på huset den du egentlig er? Er de synspunktene vi har om oss selv der vi står og funderer over hvem vi egentlig er…. den vi er?
Etter litt tankegang kommer vi kanskje frem til at alt vi kan si om det er at vi akkurat nå har et synspunkt om hvem vi er. Noe som slett ikke er dekkende for alt vi er.
Vi er uendelig mye mer enn det lille som flyter forbi i dette øyeblikket. Vi er ikke objektet vi studerer. Men heller ikke bare den som står og studerer.
Vi kan prøve å ta en annen vei. Hvis du spør et lite barn om hvem det er, vil dette barnet som oftest svare med navn.
Mitt svar var Per Henrik gutt.
Men hvis du spør videre om hvem han/hun egentlig er vil svaret ofte være.
Hva mener du? Jeg er meg! Med den største selvfølgelighet.
Hvilket svar og hvilken evne til å skjære gjennom Den Gordisk Knute som hjernen, og da spesielt den spirituelle hjernen har viklet seg inn i. *
Det å forstå hvem du er, er like enkelt (eller vanskelig) som å forstå kjærlighet.
Kjærlighet er antagelig det mest omdiskuterte, bejublete, utskjelte, misbrukte og etterlengtede i hele menneskehetens historie.
For å si det enkelt. Kjærligheten er en tilstand, så enkel, klar og ren at den menneskelige hjerne, som stort sett bare kan oppfatte det som er komplekst og fullt av motsetninger, rett og slett har problemer med å forstå hva det kan være. Ikke fordi det er for komplekst, men fordi det er for enkelt. Det samme gjelder spørsmålet Hvem er jeg.
Jeg er bevissthet som utfolder og erfarer meg selv i tid og rom. Jeg er også kjærlighet som utfolder og erfarer meg selv i tid og rom.
Så enkelt at det er vanskelig å fatte det.
*Den gordiske knute handle rom et uløselig problem som fremstilles som en knute på tråden av slike proporsjoner at den er umulig å knyte opp. Ifølge myten var det Alexander den Store som til slutt løste problemet. Han tok rett og slett sverdet og skar igjennom alle forviklingene.
Siste kommentarer