Er du i den femte dimensjon eller den fjerde?
Du trenger bare å svare på et spørsmål for å bekrefte dette.
Lever du langs en tidslinje, hvor det kan ta laang tid å komme dit du er akkurat nå.
Eller er du alltid til stede i øyeblikket.
For 39 år siden møtte jeg en kvinne som kalte seg Tikals datter på toppen av Jaguarpyramiden i Guatemala. Nå i helgen møttes vi igjen. VI har hverken sett eller snakket med hverandre på 39 år.
Var det et ukjent menneske jeg traff?
Nei. Selv om vi ikke kjente hverandres liv i tiden før de tre dagene, og ikke visste om hverandre i de 39 årene somvar gått siden, så var vi hjemme.
I det som kalles femte dimensjon samles alle tiden i Nå. Det er ikke noe som heter at det engang var slik. Alt som var, er fortsatt, alt som skal bli, finne si frøet av øyeblikket.
Det vakreste av øyeblikkene er NÅ. Fordi det er der vi finnes. Du har aldri eksistert utenfor øyeblikket. Å vite dette ikke bare med tanken, men med hjertet og cellene i kroppen er å være i den femte dimensjon.
Du vet, langsomt kommer alltid fram og evigheten har akkurat begynt.
Det møtet vi hadde for 39 år siden, var en veldig viktig del av vår åndelige vei. Rosita som hun den gang het er i dag AUmRak. En mayaprestinne som reiser rundt i verden og holder ritualer for å åpne portaler inn til hjertet og den femte dimensjon. Selv har jeg arbeidet med det spirituell siden jeg kom tilbake fra min reise for 39 år siden.
For meg var det spesielt at det satt en kvinne på toppen av en pyramide i Guatemala, som sa hun ventet på meg og visste hvem jeg var. Men hva som egentlig skjedde den kvelden og natten vet ingen av oss. Da vi gikk gjennom jungelen i mørket etter solnedgangen vi hadde sett fra toppenav pyramiden, leide hun meg fordi jeg var litt bekymret for den ukjente Guatamelanske jungelen og apene som føyk rundt og brølte. Til slutt kom vi ut på en lysning, som var en gamme flystripe. Der vi så vi på pulserende lys som slo seg av og på rundt oss. Jeg iakttok ganske store grønne lyskuler som drev langsomt forbi. For meg var det like mulig som at denne kvinnen drev på med noe hun kalte å gre min aura. En uke tidligere hadde jeg vært ihuga ateist og ment at all tro på en større verden enn vår fysiske var for de stakkarene som trengte en krykke å støtte seg på fordi de ikke ville se virkeligheten i øynene. Det er ingen grenser for hvor feil man kan ta.
Men tilbake til tiden og det øyeblikket, som er en del av all øyeblikkene jeg deler med Rosita og AUmRak. Da Rosita kom tilbake til hotellet hvor hun bodde, hadde alle de store lysene brent ned. Så det var sen natt og nesten morgen. Dagen etter spurte hun hva som hadde skjedd. Venninnen hennes sa at de hadde vært engstelige og lett etter henne fram til klokken tre om natten. I følge Rositas og min tidsregning hadde vi vært bare en times tid ved flyplassen og dermed sagt farvel en gang sent på kvelden. Hvor vi var eller hva vi drev med i de timene som har forsvunnet kan ingen av oss huske. Selv synes jeg det er et deilig mysterium.
Denne week-enden i begynnelsen av November kjørte jeg henne til Geilo, hvor vi hadde et ritual som heter kakaoritual. Det var i huset til en amerikaner som i sin tid flyktet fra Vietnamkrigen og endte i Norge. Det var mennesker der i alle aldre, fra tre til godt over sytti. Det var fra Amerika, Tsjekkia England, Holland og Guatemala. Mennesker fra alle forskjellige typer tid og rom, som var samlet der i det øyeblikket for å drikke kakao sammen, og utdype sin opplevelse, forståelse og tilværelse i den femte dimensjon.
Jeg har ofte lurt litt på hva folk mener når de snakker om å leve i den femte dimensjon. Hvordan kan du være der og her samtidig. Denne helgen fikk jeg en klar forståelse av hva det betydde for meg. Det var at uansett hvor du var, så var du i et øyeblikk som samlet alle trådene. Det var ingen fortid langt der borte, og ingen fremtid som ventet langt der fremme. Det var bare nå, i total tilstedeværelse sammen med de som var akkurat der du var akkurat nå. I det samme øyeblikket. Tiden forsvant ikke, den gjorde det motsatte. Den samlet seg og ble fullstendig tilstede.
For meg ble det veien til femte dimensjon.
Å være med alle jeg møter, som om jeg alltid har vært med dem.
Å vite at alt det jeg har opplevd alltid vil være der, sammen med alt det jeg som menneske her i tid og rom ikke har opplevd enda. Alt det var også tilstede i øyeblikket.
Du vet, det finnes ikke fremmede, bare gamle kjente fra evighetens gylne sletter.
Siste kommentarer